Forfatter: litzheim

Grenda mi

No har eg snakka ein del om det å lengte og å lengte heim. Kvar er så heime? No skal eg ta deg med på ein liten tur rundt i den næraste delen av bygda mi, den som var mi verd dei første leveåra.

Bygda heiter Kyrkjebø, men på 50-talet var den langstrakte bygda langs nordsida av Sognefjorden inndelt i små grender . Mi grend heitte Austreim eller Austrheim – skrivemåten strides det om framleis.

Grenda i grenda heitte Vassbrekka og her låg det nokre hus. Husa var knytta til ein liten gard. Gardbrukaren selde tomter til dei som ville ha. Først kom det to hus midt nedi bakken, deretter kom det tre hus til litt høgre opp. Desse tre husa låg side om side og såg nokså like ut. Tre etasjar med kjellar, hovudetasje og loft. Alle hadde ark slik at hovudsoverommet vart stort og godt. Og for ein utsikt det var frå dette vindauget. Såg heile verda, fjorden og til dei ukjende naboane på andre sida av fjorden. Dei som vi berre hadde høyrt om og der vi skimta husa som små prikkar med grøne firkantar rundt.

I dei tre husa budde det familiar med born, 3 born, 4 born og 3 born + dei som budde på loftet i det midterste huset – dei hadde også 4 born. I dei andre to husa budde det eldre ektepar med vaksne og utflytta born. Vi som vaks opp i Vassbrekka var som ein stor søskenflokk og dei har vore av stor verdi gjennom heile livet.

På garden var det og 2 born og dei var også med i denne søskenflokken. Likeeins dei på Indre Austreim, dei i Bakken og dei på Rutlegarden. Slik var bygda delt opp i små einingar for kvar vesle grend hadde si avkøyrsle frå hovudvegen.  Eg meiner eg talde ein gong at det var 40 hus i bygda vår og eg hadde moro av å konkurrere med mamma om kven av oss som hadde vore inne i dei ulike husa. Eg trur eg vann, for vi  ungane var alle stader vi og gjekk til folk med og utan ærend.

Vi ungane gjekk til kvarandre og var alltid velkomne til både å sitte stille i ein krok eller å få sitte ved middagsbordet og få ein smak av kvardagsmaten dei hadde. Det var ofte dei med fleste born som var mest gjestfrie. Slik fekk eg smake mat vi ikkje hadde heime og det var alltid spennande og prøve noko nytt.

Neste gong skal eg fortelje om kva vi gjorde om vinteren, for det var verkeleg vintrar den gongen på 50-talet

Allehelgensdag

4. november var eg i kyrkja. Det er ikkje kvar sundag eg er det. Forresten så er det ikkje gudsteneste kvar sundag heller. Men eg høyrer ofte på preika i radioen.

Kvifor fekk eg slik hug til å gå nett i dag? Jau, det er allehelgenssundag, den dagen kyrkja heidrar minnet om dei som har gått bort. Noko sa meg at eg skulle til kyrkje i dag.

Eg fekk det eg kom for og meir til. Det vart svært kjenslemessig å vere der, høyre bodskapen om at vi alle er ljos og salt på jorda. At vi alle kan gjere vårt for å gjere livet så godt som mogeleg; for oss sjølve, for våre omgjevnader og for Gud.

Å gå til nattverd var noko eg ikkje våga før. Eg trudde eg måtte vere ein slik kristen som alle visste om og at eg gjekk regelmessig i kyrkja. I dag veit eg at det kjem innanfrå, at kjensla av å ville vere nær Jesus er det som betyr noko. Det var difor rett for meg i dag å gå til alters og tenne ljos i globen etterpå. Slik heidra eg minnet til alle mine kjære som ligg gravlagde på kyrkjegarden utanfor.

At fleire av salmene var dei mamma sang for meg då eg var lita, gjorde lengten til det som var og minnene om mamma og pappa ekstra sterke. Tårer rann og freden kom i hjartet mitt.

Ettermiddagsturen med min trufaste turvenn, Tussi, vart difor prega av takksemd. Å gå ute ein dunkel ettermiddag i november, sjå det vakre pastelljoset, kjenne den milde brisen og nyte synet av fjorden, fjella og den fredfulle bygda. Bygda som ligg der så trygg med minne om dei som budde her. Nokre hus er tomme, andre har fått nye eigarar, atter andre vernar om dei som har vore her i alle år. Også mitt hus, som tok i mot meg igjen etter mange år.

Forløsning

Nok eit innlegg eg ikkje har våga å legge ut før. No torer eg og trur ikkje nokon vil føle seg krenka av den grunn. Det er berre sanninga om meg og mine kjensler. Det må no tåle dagsens ljos.

Etter en høst med mye smerter og følelsesmessig kaos, kom forløsningen nå i kveld.

Da jeg ble alene etter 14 års samboerskap og det ikke var håp for noen forsoning, måtte jeg begynne å finne håp og overlevelsesknagger for veien videre.

Parallelt med dette fikk jeg etter flere års smerter, endelig hofteoperasjon med totalprotese. Operasjonen skjedde kun en uke etter at jeg fikk sjokket – det at min kjære var i full gang i et nytt forhold. For meg ble dette som et svik da følelsene mine fortsatt var varme og jeg hadde et håp om at vi kunne finne tilbake til hverandre. Sjokket levnet ingen tvil om at noen fortsettelse med ham var totalt ute av bildet.

På sykehuset fikk jeg et sammenbrudd og fikk god oppfølging av helsepersonalet og prest. Omsorg, gode ord, hensynstagen ved å få enerom og mange venner på besøk, gjorde at jeg kom meg gjennom den første uka etter operasjonen. Jeg bestemte meg også for at jeg ikke skulle bli en bitch som skulle hevne meg og snakke nedlatende om min ex. Det har vært så mange grunnleggende følelser som fikk en alvorlig rystelse gjennom bruddet. Å bygge et forhold er en ting, men familie, venner og all historie vi har felles gjør det ekstra vondt å skulle legge alt bak seg. Det er mange som kommer i en lojalitetskonflikt, særlig vennene som ønsker å være venner med begge parter. Hos familiene er det naturlig at lojaliteten blir i egen familie, slik er det bare.

I kveld fikk jeg endelig snakket med ham og fortalt ham hvordan jeg har hatt det denne høsten. Jeg møtte ingen medfølelse, men det var heller ikke det viktigste. Han hadde tydeligvis hatt samme sorgreaksjon for lenge siden, men ikke snakket med meg om det – aldri tatt opp ansikt til ansikt hvordan han hadde det. Derfor var han følelsesmessig ferdig, mens jeg er i startfasen – eller mellomfasen. Dette er et bevis på hvor viktig det er å snakke sammen når problemene dukker opp og/eller følelsene kjølner. Går det an å komme seg videre eller er det ingen vei tilbake til det som en gang var?

I kveld kom forløsningen, der vi kunne sitte på hver vår side av bordet ansikt til ansikt. Det var jeg som ba om en prat. For meg var det av største viktighet å få uttrykt mine følelser og tanker etter bruddet. Uten anklage, men med klar tale fortelle hvordan jeg hadde hatt det. Det virket helende på meg og jeg ble forløst fra alt det usagte, de ubesvarte spørsmålene og jeg fikk svar på hvor han sto og har stått i prosessen. Nå er det lettere å gå videre.

Oppi alt dette er det godt å føle på at jeg ikke har sagt eller gjort noe som jeg angrer på og som kan slå tilbake på meg selv. Jeg føler at jeg kan gå rakrygget videre. Forlatt, javel, men hva så? En tung dør har lukket seg – nå er jeg spent på hvilken dør som åpner seg litt lenger der framme.

Å lengte heim

Dette innlegget vart skrive i februar 2017. Eg er for lengst kommen heim, men deler gjerne dei tankane eg hadde den gong. Og ferda held fram….

Bygda mi ein våt romjulsdag i 2017

Korleis kan det ha seg at ei kvinne på 63 lengtar heim? Eit såpass langt liv burde vel vere etablert på ein stad der ein er heime? Men det er ikkje slik – ikkje for meg. Og kanskje heller ikkje for deg?

Når ein lengtar heim – så er det ikkje berre til ein stad, eit hus, ein familie, men kan like gjerne vere ein lengt i tid og rom, til opplevingar, til kjensler, ja, rett og slett å lengte heim til seg sjølv.

Kven er du eigentleg? Har du verkeleg funne deg sjølv – er du nøgd med livet ditt slik det har vore og slik det har blitt?

Alle desse spørsmåla vil eg freiste å finne svar på. Svar slik dei har komme til meg gjennom livet. Men og dei svara eg gjerne vil finne framover – herfrå og heim…

Vil du vere med på reisa mi heim?

Reisa vil ta deg tilbake i tid, men og vere ei skildring av dagane som går når eg no planlegg å flytte tilbake til der eg vaks opp. Etter snart 14 år på Austlandet, flyttar eg tilbake til barndomsheimen min og røtene mine – på Kyrkjebø.

Mange dører skal lukkast etter desse åra – det smerter. Samstundes ser eg fram til å opne nye dører. Nokre som eg kjenner, men også nye dører som eg ikkje veit kva skjuler.

Bli med du som er nyfiken – du som leitar etter noko du ikkje har funne i livet. Kanskje kan vi finne noko saman, noko vi kan dele og bli rikare av både du og eg.

Ver så god og ta plass – ferda startar no.

Læring

Dette innlegget har lagt som kladd i 18 månader. Det er like aktuelt i dag, så no vågar eg å legge det ut. (Innlegget er på bokmål som var naturleg å bruke nett då)

I kveld lærte jeg noe av en ung kvinne. Satt og så på TV. Lørdagskveld og Lindmo. Her kommer Nina Løseth, vårt nye håp i alpint på kvinnesiden. Hun forteller om redsel for det hun driver med,men at hun hadde lært at hun måtte erkjenne redselen. Godta den rett og slett,  for deretter å snu den til sin fordel for seg selv og gjøre den til hennes styrke. Dette hadde ført henne til å bli en av toppene i slalåmbakken på internasjonalt plan.

Jeg satt og fikk gåsehud da jenta sa dette. Hun snakket direkte til meg og jeg kjente at hun hadde lært det jeg fortsatt strever med. Det å snu redsel til noe fordelaktig for meg selv.

Ved å erkjenne, godta det uoverkommelige, kan vi gjøre noe med det. Ta utfordringen, kjenne at det er ikke så farlig likevel, men samtidig gir den pirrende nervøsiteten oss den nerven vi trenger for å yte maksimalt. Dette er allmenngyldig og skjer over alt og i alt vi gjør, om det er som idrettsstjerner som skribenter eller rett og slett å gå til et jobbintervju eller opp til en eksamen.

 

HALLOWEEN

Det er to dagar sidan halloween, ein tradisjon som er nokså ukjend for meg. Det er borna og dei yngre som med stor skremme-iver har trykt denne amerikanske tradisjonen til sitt bryst. Og kva gjer ikkje foreldre og besteforeldre når dei små har lyst til å kle seg ut som hekser og alskens monster? Jau, dei kjøper kostyme, sminke og heslege effektar for at deira små englebarn skal sjå verst mogeleg ut. Men berre denne eine dagen i året.

Kva er eigentleg halloween? Her heime kjenner vi denne markeringa som  allehelgensaften, ein kveld vi skal minnast våre kjære som har gått bort. For meg er det ein kveld der minnene kan komme, gode og mindre gode, tenne eit lys for dei vi saknar og be for deira sjeler, takke for det dei var for oss.

 

Så har dette vare og fine vorte til eit skremselstablå, der dei skjønne små kler seg ut som det verst tenkjelege. Det same gjer dei litt eldre borna og nokre trur dei kan tillate seg å grise til og lage spetakkel langt ut over det akseptable.

Vel er det så farleg det då? Litt uskuldig moro ein kveld i året?

Nei, det er kanskje ikkje det, men eg saknar den vesle tråden tilbake til dei som ikkje er meir, dei som betydde noko for oss, som var viktige i liva våre…. og som truleg ikkje er korkje skrømt eller monster.

Kva skjer så, når ei bestemor ser at dei små gler seg og gjer seg flid med kostymer og skremmande miner? Jau, eg smeltar som smør. Sjølv om eg ikkje er samd i sjølve bodskapen i halloween-feiringa, slik ho er vorta i dag, så klarer eg ikkje å skuffe dei små.

Mine eigne bur ikkje så nær at eg kan glede dei, men eg har fleire små i nabolaget. Eg veit at dei ville komme på døra. Tidlegare har eg gløymt heile feiringa, men i år hugsa eg det. Så hadde det seg slik at eg vart beden bort på middag denne kvelden. Uff, så leit, tenkte eg, men då får eg lage ein vri.

Fatet med all spøkelses-sjokoladen vart delt opp i små pakkar og lagt i ein pose. Posen vart hengt på døra og over hengte eg opp ein plakat med ei helsing til dei små monstera.

Spent kom eg heim og fann at posen var borte. Det var kjekt, for då visste eg at nokon hadde vore der og fått ei lita overrasking i form av knask. Det var mitt vesle knep denne allehelgenskvelden.

 

SISTE KNEIKA

Når man gjennom mange år lengter etter å komme hjem, så er selve prosessen en stor og vanskelig jobb uansett hvor mye man ønsker det.

Nå er jeg hjemme, men føler meg fortsatt i ingenmannsland. Kalenderen viser 9. juli 2017.

Alt var planlagt i  detaljer, men likevel kommer det overraskelser som man ikke har regnet med. Skapene er fullere enn man trodde til tross for flere runder med kasting og gi-bort-sekker. Alt knuselig tar det dobbelt så lang tid å pakke inn og ned enn man trodde – og alle bildene på veggene…

Oppi alt dette skulle jeg avslutte en 10 år gammel praksis som fotterapeut. Både personlig og jobbmessig var dette en smertefull prosess. Dette hadde vært min identitet på godt og vondt og nå ble båndene kuttet og jeg forsøkte å gjøre det på en best mulig måte. Jeg fikk tatt farvel med så mange som jeg nådde de siste månedene. Hver dag i flere uker var en avskjed. Det var godt å få tatt et ordentlig farvel og takket alle som hadde vært trofaste hos meg, men det var også vondt å bryte båndene til mennesker som jeg har satt så uendelig stor pris på.

Privat ble det mange avskjedsarrangement. Dette minnet meg om at jeg hadde vært ganske aktiv på flere felt også på fritiden. Nære og sterke bånd ble knyttet og jeg fikk et godt nettverk i området. Avskjedene var tunge, sterke, tårevåte, men også fylt med håp om en ny fremtid og gjensyn. Jeg har følt en stor takknemlighet overfor alle de gode, fantastiske menneskene som jeg har fått dele tid og opplevelser med gjennom mine 14 år borte fra mitt kjære Sogn.

Flyttedagen oppsto og flyttebilen kom kl 0800. Jeg var ikke klar!!!!! Hjelp!!! Det vil si at jeg hadde tømt de siste klesskapene litt før midnatt kvelden før og hadde da det meste under kontroll, trodde jeg. Men det er ikke lett å få oversikt over huset som du har bodd i helt fram til D-dagen.

I 2. etasje var det gutta som rådde og her hadde jeg mindre oversikt. De ville ta ansvar selv, noe jeg var glad for. At de ikke hadde den oversikten de trodde, skyldes nok mangel på erfaring. Likevel var det urovekkende at de ikke var ferdige med å pakke da flyttebilen kom. Mannskapet var svært fartsfylt, så jeg hadde min fulle hyre med å vise de hva de skulle ta med og ikke. Jeg flyttet jo ut fra min samboers hus og mye skulle stå igjen til ham.

Prosessen gikk over stokk og stein og plutselig sa de at nå var det fullt i flyttebilen og resten måtte vi ta med selv i våre privatbiler. Jøsses, hvordan skulle vi få plass til alt + hund og katt??? Det var bare å stå på videre og til slutt hadde vi stappfulle biler. Flyttebilen hadde 2 timers forsprang og vi måtte være der for å vise de til rette ved framkomsten etter 50 mil på veien.

Her ble det hverken tid eller krefter igjen til å rydde og gjøre det så noen lunde etter oss. Jeg gjorde så godt jeg kunne mellom alle eskene i 1. etasje, men 2. etasje hadde jeg ikke kontroll på. Den så nok ikke så pen ut. Men nå hadde vi ikke noe valg, vi måtte starte på vår endelige hjemreise.

Turen ble lang, men samtidig kort. Ingen musikk, ingen radio, ingen forstyrrende lyder. Jeg hadde mer enn nok med mitt eget hode, tanker, følelser og det og forstå at dette var den endelige turen hjem.

I vest møtte tykk tåke og silende regn oss. Flyttebilen var kommet og det ble en hasteoperasjon å få alt i hus. Hele kjelleretasjen ble fylt opp fra golv til tak. Det ble en umulighet å få til et system i kaoset også her da flyttefolka tydeligvis jobbet på akkord og hadde knapt nok tid til å si «hade».

Det ble bare å synke ned i sofaen og prøve å la det synke inn at nå var vi hjemme i et komplett kaos. Det ble sendt melding med beklagelse over at huset ikke så bra ut etter oss da vi dro. Intet svar.

Nå har det gått godt og vel 2 uker. Vi har bodd på kjøkkenet og vi begynner å ane konturene av oppussingen. Stuene blir fine, varme og koselige til høsten og vinteren. En del egeninnsats, men ellers har dyktige, lokale håndverkere har sørget for det.

I går kom meldingen om hvor jævlig det så ut etter oss. Akk ja, det var som forventet. Min unnskyldning og beklagelse falt på steingrunn. Ingen forståelse, ingen medfølelse og slik har jeg også opplevd de siste årene. Dermed ble dette det punktum som skulle til for at det siste agget i meg slapp taket. Det har ingen hensikt å rippe opp i hva jeg har gjort og ikke gjort, og heller ikke hva han har gjort og ikke gjort.  Nå er det over og det er en lettelse for meg og sikkert for ham.

En ting kan jeg med hånden på hjertet si: Jeg bærer ikke nag, jeg ønsker ham alt godt og den siste «dritten» jeg la etter meg var real og vaskbar «dritt» og ikke vondt ment.

Nå er jeg klar for neste epoke i mitt liv.

 

JEG HAR SÅ FÆLE FØTTER!!!

Som autorisert fotterapeut gjennom 10 år har jeg møtt denne kommentaren flere ganger. Jeg vil derfor dele noen tanker og råd om nettopp føtter.

Er du en av de som syns føttene dine er stygge? At de er ekle? At de er en del av kroppen som det er best å gjemme bort? I så fall er du ikke alene. Mange mennesker skjemmes over den delen av kroppen som ligger lengst borte fra det vi tenker med.

Noen har et bevisst avstandsforhold til føttene sine og vil ha minst mulig med de å gjøre. Hvorfor er det slik? De som føler det slik, vet som oftest ikke hvorfor. Men det kan være noe som en gang ble sagt på en negativ måte, en ubetenksom bemerkning. Det kan ha med fukt og lukt å gjøre og eventuell sopp – som igjen skaper ubehagelig lukt. Dette er skambelagt og mange føler seg urene.

Andre har en bestemt mening om at føttene deres er rare fordi de har noen tær som ikke er som perler på en snor. De kan ha brede føtter, flate føtter, smale føtter, utvekster, vorter, smertpunkter osv. Det er en uendelighet av variasjoner i føtter som kan gi grunn for en fotskeptiker til å finne feil ved sine egne to undersåtter.

Må det være slik? Nei og atter nei!

Vi er alle ulike i kjønn, rase og størrelse. Da er det ikke så rart at også føttene er forskjellige. Og sann mine ord, alle føtter er like normale. At vi har tvunget føttene våre nedi sko som ikke alltid kan kalles en komfortsone, kan påvirke form på både føtter og ikke minst tær. Huden vil også bære preg av hva slags sko vi har brukt og hvor vi får mest belastning.

En annen sladrehank er skoene. Godt brukte sko viser med all tydelighet at fru Hansen har mest trykk under forføttene og herr Jensen har det på yttersiden av foten. Mens Ola Olsen går mest bakpå og sliter veldig på hælene.

Det er en hel vitenskap i å lese en sko og et fotavtrykk – og det er spennende.

Det som er viktig å legge seg på minne i denne omgang er at uansett hvordan dine føtter ser ut, så er de dine og en del av deg og din kropp. For de aller fleste er de fundametet som bærer oss hver dag fra vi står opp til vi går til sengs. Derfor er det så viktig å ta vare på de. Stelle godt med de, lindre plager og forebygge skader. Det fortjener de.

Dette er første innlegg om føtter, men det kommer mer for deg som er interessert. Jeg kommer til å skrive noen innlegg framover om føtter og hva du selv kan gjøre og hvilken hjelp du kan få hos en autorisert fotterapeut.

Send meg gjerne spørsmål her på bloggen, så skal jeg svare så godt jeg kan.

Gode sko og friske føtter = god helse!

 

Språkform

Noen ganger føler jeg meg som en språklig kameleon, fra  nynorsk til bokmål, via noen saftige dialektord og tilbake igjen i forhold til hvem jeg snakker med.

Jeg lurer noen ganger på hvem jeg er – språklig. Er jeg usikker på meg selv og tør ikke å stå for det språket og den dialekten som egentlig er min? Eller er jeg en kameleon? En som lever seg inn i den situasjonen som utspinner seg foran meg?

Jeg har alltid likt språk og tror jeg har et godt språkøre. Valgte språklinje på gymnaset, som det het den gang, og liker å skrive, dikte, fantasere. Men når fikk jeg tid til å leve det ut? Nei, det ble det ikke tid til gitt. Det er nå den tiden kommer, tiden jeg skal bruke på meg selv og det jeg liker. Derfor kan mine blogginnlegg noen ganger komme på bokmål og andre ganger på nynorsk. Kanskje fordi jeg skriver nettopp til deg fra bokmålsdristriktet den ene gangen og så til deg som bor i ei bygd med nynorske røtter neste gang.

Dialekter er jo så mangfoldige og fantastiske. Hvordan kan noen si at en dialekt er stygg, mens en annen er fasinerende og andre igjen at nettopp den dialekten er så vakker. Jo, klart du kan si det, men alle dialekter har sin sjarm og sitt særpreg. Og om det er stygt eller pent, kommer an på den som lytter og hvilken sosial bakgrunn vedkommende har. Dialektene gjenspeiler menneskene og generasjonene som har bodd i et bestemt område, der spesielle ord har gitt språket særpreg. I gamle dager kunne det være nyanseforskjeller mellom små bygdelag. Et fargerikt språk med mange nyanser – det er jo så spennende.

Derfor syns jeg det er trist at dialektene våre er i ferd med å flate ut. Alle snakker snart likt. Men vi har fortsatt to skriftspråk og jeg kommer nok til å bruke begge og skriver det som faller meg naturlig der og da. Så får jeg fortsette å være en språklig kameleon – enn så lenge.

ETT STEG VIDERE

Det har allerede gått flere uker og jeg har så vidt kommet meg etter mitt første blogginnlegg. Det tar på å ta det første steget ut i en ny verden, uten sikkerhetsnett, men det er også herlig forløsende. Jeg trengte litt tid på å finne balansen igjen i en travel og kaotisk hverdag.

Det er er likevel godt å kjenne at hverdagene og alt det trivielle, danner grunnlaget for hvert nytt steg jeg tar. At veien framover får skarpere konturer når den bare får en dag til på seg. Hver dag er en gave til å skape noe virkningsfullt og givende for meg selv.

I denne prosessen inngår det mange mennesker; familie, venner, medmennesker, kolleger, forretningsforbindelser, konkurrenter, motstandere. Noen av disse har jeg som mine arketyper, de er disse stemmene i hodet som sier:  Du må ikke gjøre sånn eller tenke slik. De målene du setter deg er ikke gjennomførbare. 

Andre er virkelige mennesker jeg møter i det daglige. Det er så mange positive og vakre mennesker der ute som ønsker meg alt godt, og de skal vite at jeg setter uendelig stor pris på hver og en. Andre kan på ulike måter gir meg en negativ følelse, som igjen får meg til å tenke over hvorfor jeg reagere som jeg gjør. Disse møtene kan til tider være krevende ved at de er fordømmende, irettesettende, bitende eller ha annen negativ innvirkning på meg. Det er da jeg tar opp speilet og spør meg selv: Hva er det denne personen egentlig vil si meg og lære meg?  

For et halvt års tid siden gjorde min samboer det slutt etter 14 år. Dette kom både som et sjokk, men også som noe jeg visste måtte komme. Likevel gjorde det uendelig vondt. Her er vi inne på nok et fenomen i og mellom oss mennesker. Han var klar for å gå videre, mens jeg ikke var klar ennå. Det var mange avhengigheter som nå måtte løses opp. Samtidig skulle jeg snart gjennom en stor operasjon og var ekstra sårbar.

Det er likevel godt å se i etterkant at tiden har gjort noe positivt for meg og med meg fordi jeg bestemte meg for det. Hvis man er innstilt på at prosessen skal føre til en endring til det bedre, er det så mye lettere å komme gjennom forvandlingen. Å ha noen som står en nær, som forstår deg og støtter deg, kan være avgjørende for at en klarer å holde hodet over vannet. Der var jeg heldig som hadde både familie og gode venner som var der for meg hele tiden.

For meg har det virkelig vært en forvandling når jeg skulle heles etter et stort fysisk inngrep. I tillegg har jeg mistet tryggheten i å være i et samboerskap. Jeg må finne meg et nytt sted å bo og bedriften min må avsluttes. Siden jeg er så heldig å ha et hus ved Sognefjorden, kan jeg flytte dit. Når jeg ser på huset med øyner anno 2017, ser jeg at et hus fra 1953 ikke er helt up-to-date. Her trengs det et skikkelig løft for at det skal bli et hus å leve godt og komfortabelt i for en godt voksen kvinne. Dette blir en totaltrenovering for både huset og meg selv.

Endringsprosessen min møter jeg med glede, og jeg våger å si at jeg har forventninger til det som skal komme. Dører lukkes nå – noen hver dag. Det nye trer ut av det ukjente og jeg har valgt å møte framtiden med et åpent og positivt sinn for å ta imot både motgang og medgang. Læreprosessen varer jo hele livet – for den som vil.

På gjensyn 🙂