Forløsning

Nok eit innlegg eg ikkje har våga å legge ut før. No torer eg og trur ikkje nokon vil føle seg krenka av den grunn. Det er berre sanninga om meg og mine kjensler. Det må no tåle dagsens ljos.

Etter en høst med mye smerter og følelsesmessig kaos, kom forløsningen nå i kveld.

Da jeg ble alene etter 14 års samboerskap og det ikke var håp for noen forsoning, måtte jeg begynne å finne håp og overlevelsesknagger for veien videre.

Parallelt med dette fikk jeg etter flere års smerter, endelig hofteoperasjon med totalprotese. Operasjonen skjedde kun en uke etter at jeg fikk sjokket – det at min kjære var i full gang i et nytt forhold. For meg ble dette som et svik da følelsene mine fortsatt var varme og jeg hadde et håp om at vi kunne finne tilbake til hverandre. Sjokket levnet ingen tvil om at noen fortsettelse med ham var totalt ute av bildet.

På sykehuset fikk jeg et sammenbrudd og fikk god oppfølging av helsepersonalet og prest. Omsorg, gode ord, hensynstagen ved å få enerom og mange venner på besøk, gjorde at jeg kom meg gjennom den første uka etter operasjonen. Jeg bestemte meg også for at jeg ikke skulle bli en bitch som skulle hevne meg og snakke nedlatende om min ex. Det har vært så mange grunnleggende følelser som fikk en alvorlig rystelse gjennom bruddet. Å bygge et forhold er en ting, men familie, venner og all historie vi har felles gjør det ekstra vondt å skulle legge alt bak seg. Det er mange som kommer i en lojalitetskonflikt, særlig vennene som ønsker å være venner med begge parter. Hos familiene er det naturlig at lojaliteten blir i egen familie, slik er det bare.

I kveld fikk jeg endelig snakket med ham og fortalt ham hvordan jeg har hatt det denne høsten. Jeg møtte ingen medfølelse, men det var heller ikke det viktigste. Han hadde tydeligvis hatt samme sorgreaksjon for lenge siden, men ikke snakket med meg om det – aldri tatt opp ansikt til ansikt hvordan han hadde det. Derfor var han følelsesmessig ferdig, mens jeg er i startfasen – eller mellomfasen. Dette er et bevis på hvor viktig det er å snakke sammen når problemene dukker opp og/eller følelsene kjølner. Går det an å komme seg videre eller er det ingen vei tilbake til det som en gang var?

I kveld kom forløsningen, der vi kunne sitte på hver vår side av bordet ansikt til ansikt. Det var jeg som ba om en prat. For meg var det av største viktighet å få uttrykt mine følelser og tanker etter bruddet. Uten anklage, men med klar tale fortelle hvordan jeg hadde hatt det. Det virket helende på meg og jeg ble forløst fra alt det usagte, de ubesvarte spørsmålene og jeg fikk svar på hvor han sto og har stått i prosessen. Nå er det lettere å gå videre.

Oppi alt dette er det godt å føle på at jeg ikke har sagt eller gjort noe som jeg angrer på og som kan slå tilbake på meg selv. Jeg føler at jeg kan gå rakrygget videre. Forlatt, javel, men hva så? En tung dør har lukket seg – nå er jeg spent på hvilken dør som åpner seg litt lenger der framme.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *