Kategori: Å våge

Læring

Dette innlegget har lagt som kladd i 18 månader. Det er like aktuelt i dag, så no vågar eg å legge det ut. (Innlegget er på bokmål som var naturleg å bruke nett då)

I kveld lærte jeg noe av en ung kvinne. Satt og så på TV. Lørdagskveld og Lindmo. Her kommer Nina Løseth, vårt nye håp i alpint på kvinnesiden. Hun forteller om redsel for det hun driver med,men at hun hadde lært at hun måtte erkjenne redselen. Godta den rett og slett,  for deretter å snu den til sin fordel for seg selv og gjøre den til hennes styrke. Dette hadde ført henne til å bli en av toppene i slalåmbakken på internasjonalt plan.

Jeg satt og fikk gåsehud da jenta sa dette. Hun snakket direkte til meg og jeg kjente at hun hadde lært det jeg fortsatt strever med. Det å snu redsel til noe fordelaktig for meg selv.

Ved å erkjenne, godta det uoverkommelige, kan vi gjøre noe med det. Ta utfordringen, kjenne at det er ikke så farlig likevel, men samtidig gir den pirrende nervøsiteten oss den nerven vi trenger for å yte maksimalt. Dette er allmenngyldig og skjer over alt og i alt vi gjør, om det er som idrettsstjerner som skribenter eller rett og slett å gå til et jobbintervju eller opp til en eksamen.

 

Språkform

Noen ganger føler jeg meg som en språklig kameleon, fra  nynorsk til bokmål, via noen saftige dialektord og tilbake igjen i forhold til hvem jeg snakker med.

Jeg lurer noen ganger på hvem jeg er – språklig. Er jeg usikker på meg selv og tør ikke å stå for det språket og den dialekten som egentlig er min? Eller er jeg en kameleon? En som lever seg inn i den situasjonen som utspinner seg foran meg?

Jeg har alltid likt språk og tror jeg har et godt språkøre. Valgte språklinje på gymnaset, som det het den gang, og liker å skrive, dikte, fantasere. Men når fikk jeg tid til å leve det ut? Nei, det ble det ikke tid til gitt. Det er nå den tiden kommer, tiden jeg skal bruke på meg selv og det jeg liker. Derfor kan mine blogginnlegg noen ganger komme på bokmål og andre ganger på nynorsk. Kanskje fordi jeg skriver nettopp til deg fra bokmålsdristriktet den ene gangen og så til deg som bor i ei bygd med nynorske røtter neste gang.

Dialekter er jo så mangfoldige og fantastiske. Hvordan kan noen si at en dialekt er stygg, mens en annen er fasinerende og andre igjen at nettopp den dialekten er så vakker. Jo, klart du kan si det, men alle dialekter har sin sjarm og sitt særpreg. Og om det er stygt eller pent, kommer an på den som lytter og hvilken sosial bakgrunn vedkommende har. Dialektene gjenspeiler menneskene og generasjonene som har bodd i et bestemt område, der spesielle ord har gitt språket særpreg. I gamle dager kunne det være nyanseforskjeller mellom små bygdelag. Et fargerikt språk med mange nyanser – det er jo så spennende.

Derfor syns jeg det er trist at dialektene våre er i ferd med å flate ut. Alle snakker snart likt. Men vi har fortsatt to skriftspråk og jeg kommer nok til å bruke begge og skriver det som faller meg naturlig der og da. Så får jeg fortsette å være en språklig kameleon – enn så lenge.

Kjemperedd

Fy flate så nervøs eg er. No skal eg endeleg ta steget og publisere mitt første blogginnlegg. Hjartebanken er på plass, kaldsvetten likeså. Kva vil verda seie? Kva vil venner og familie seie? Kva vil naboen seie? Kva vil du seie?

Men i alle dagar, kva er det eg er så nervøs for? Er det den alltid like gjennomtrengande kjensla av å ikkje vere god nok? Kjenner du deg igjen? I så fall er vi to, kanskje fleire….

Eg lengtar heim. Så enkelt er det – og så vanskeleg. Kva skjer med eit menneske som lengtar heim? Eit sug i magen som alltid er til stades. Noko som manglar. Noko som gir uro, ei uro utan klartekst. Min lengt handlar om å finne røtene mine, å finne meg sjølv, å finne det som eg ein gong lengta bort frå. Det er som å få spegelen sett opp for meg, den som seier: Kva var det du stressa med då du ville ut? Det er jo her du høyrer heime.

Så måtte eg altså ut på ei lang ferd før eg skjønte det. Forresten det blei to lange reiser før eg forsto kva røter har å seie. Men det som eg også lengta mot var dei menneska eg forlot, også dei som ikkje er meir. Men eg har minner, mange minner og dei vil eg gjerne også dele med deg. Kanskje kjenner du som eg, at det er noko som manglar i livet. Ein liten tråd, nokre kors-sting på livsbroderiet.

 

Snart er tida inne til at eg tek det avgjerande steget – tilbake til det som var og som ikkje er lenger. Denne gong skal eg skape det sjølv, for meg sjølv og for dei som kjem etter meg. Eg ønskjer og å skape det magiske for nettopp deg som også lengtar og som har så mykje du vil dele av minner og erfaringar.

Eg vil sjå attende med glede og vemod.

Eg vil sjå framover i håp om ein god alderdom der eg kan vere noko for dei eg er glad i. Men først og fremst vil eg freiste å leve her og no – det har eg ikkje vore flink til før.