SISTE KNEIKA

Når man gjennom mange år lengter etter å komme hjem, så er selve prosessen en stor og vanskelig jobb uansett hvor mye man ønsker det.

Nå er jeg hjemme, men føler meg fortsatt i ingenmannsland. Kalenderen viser 9. juli 2017.

Alt var planlagt i  detaljer, men likevel kommer det overraskelser som man ikke har regnet med. Skapene er fullere enn man trodde til tross for flere runder med kasting og gi-bort-sekker. Alt knuselig tar det dobbelt så lang tid å pakke inn og ned enn man trodde – og alle bildene på veggene…

Oppi alt dette skulle jeg avslutte en 10 år gammel praksis som fotterapeut. Både personlig og jobbmessig var dette en smertefull prosess. Dette hadde vært min identitet på godt og vondt og nå ble båndene kuttet og jeg forsøkte å gjøre det på en best mulig måte. Jeg fikk tatt farvel med så mange som jeg nådde de siste månedene. Hver dag i flere uker var en avskjed. Det var godt å få tatt et ordentlig farvel og takket alle som hadde vært trofaste hos meg, men det var også vondt å bryte båndene til mennesker som jeg har satt så uendelig stor pris på.

Privat ble det mange avskjedsarrangement. Dette minnet meg om at jeg hadde vært ganske aktiv på flere felt også på fritiden. Nære og sterke bånd ble knyttet og jeg fikk et godt nettverk i området. Avskjedene var tunge, sterke, tårevåte, men også fylt med håp om en ny fremtid og gjensyn. Jeg har følt en stor takknemlighet overfor alle de gode, fantastiske menneskene som jeg har fått dele tid og opplevelser med gjennom mine 14 år borte fra mitt kjære Sogn.

Flyttedagen oppsto og flyttebilen kom kl 0800. Jeg var ikke klar!!!!! Hjelp!!! Det vil si at jeg hadde tømt de siste klesskapene litt før midnatt kvelden før og hadde da det meste under kontroll, trodde jeg. Men det er ikke lett å få oversikt over huset som du har bodd i helt fram til D-dagen.

I 2. etasje var det gutta som rådde og her hadde jeg mindre oversikt. De ville ta ansvar selv, noe jeg var glad for. At de ikke hadde den oversikten de trodde, skyldes nok mangel på erfaring. Likevel var det urovekkende at de ikke var ferdige med å pakke da flyttebilen kom. Mannskapet var svært fartsfylt, så jeg hadde min fulle hyre med å vise de hva de skulle ta med og ikke. Jeg flyttet jo ut fra min samboers hus og mye skulle stå igjen til ham.

Prosessen gikk over stokk og stein og plutselig sa de at nå var det fullt i flyttebilen og resten måtte vi ta med selv i våre privatbiler. Jøsses, hvordan skulle vi få plass til alt + hund og katt??? Det var bare å stå på videre og til slutt hadde vi stappfulle biler. Flyttebilen hadde 2 timers forsprang og vi måtte være der for å vise de til rette ved framkomsten etter 50 mil på veien.

Her ble det hverken tid eller krefter igjen til å rydde og gjøre det så noen lunde etter oss. Jeg gjorde så godt jeg kunne mellom alle eskene i 1. etasje, men 2. etasje hadde jeg ikke kontroll på. Den så nok ikke så pen ut. Men nå hadde vi ikke noe valg, vi måtte starte på vår endelige hjemreise.

Turen ble lang, men samtidig kort. Ingen musikk, ingen radio, ingen forstyrrende lyder. Jeg hadde mer enn nok med mitt eget hode, tanker, følelser og det og forstå at dette var den endelige turen hjem.

I vest møtte tykk tåke og silende regn oss. Flyttebilen var kommet og det ble en hasteoperasjon å få alt i hus. Hele kjelleretasjen ble fylt opp fra golv til tak. Det ble en umulighet å få til et system i kaoset også her da flyttefolka tydeligvis jobbet på akkord og hadde knapt nok tid til å si «hade».

Det ble bare å synke ned i sofaen og prøve å la det synke inn at nå var vi hjemme i et komplett kaos. Det ble sendt melding med beklagelse over at huset ikke så bra ut etter oss da vi dro. Intet svar.

Nå har det gått godt og vel 2 uker. Vi har bodd på kjøkkenet og vi begynner å ane konturene av oppussingen. Stuene blir fine, varme og koselige til høsten og vinteren. En del egeninnsats, men ellers har dyktige, lokale håndverkere har sørget for det.

I går kom meldingen om hvor jævlig det så ut etter oss. Akk ja, det var som forventet. Min unnskyldning og beklagelse falt på steingrunn. Ingen forståelse, ingen medfølelse og slik har jeg også opplevd de siste årene. Dermed ble dette det punktum som skulle til for at det siste agget i meg slapp taket. Det har ingen hensikt å rippe opp i hva jeg har gjort og ikke gjort, og heller ikke hva han har gjort og ikke gjort.  Nå er det over og det er en lettelse for meg og sikkert for ham.

En ting kan jeg med hånden på hjertet si: Jeg bærer ikke nag, jeg ønsker ham alt godt og den siste «dritten» jeg la etter meg var real og vaskbar «dritt» og ikke vondt ment.

Nå er jeg klar for neste epoke i mitt liv.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *