Måned: november 2018

Forløsning

Nok eit innlegg eg ikkje har våga å legge ut før. No torer eg og trur ikkje nokon vil føle seg krenka av den grunn. Det er berre sanninga om meg og mine kjensler. Det må no tåle dagsens ljos.

Etter en høst med mye smerter og følelsesmessig kaos, kom forløsningen nå i kveld.

Da jeg ble alene etter 14 års samboerskap og det ikke var håp for noen forsoning, måtte jeg begynne å finne håp og overlevelsesknagger for veien videre.

Parallelt med dette fikk jeg etter flere års smerter, endelig hofteoperasjon med totalprotese. Operasjonen skjedde kun en uke etter at jeg fikk sjokket – det at min kjære var i full gang i et nytt forhold. For meg ble dette som et svik da følelsene mine fortsatt var varme og jeg hadde et håp om at vi kunne finne tilbake til hverandre. Sjokket levnet ingen tvil om at noen fortsettelse med ham var totalt ute av bildet.

På sykehuset fikk jeg et sammenbrudd og fikk god oppfølging av helsepersonalet og prest. Omsorg, gode ord, hensynstagen ved å få enerom og mange venner på besøk, gjorde at jeg kom meg gjennom den første uka etter operasjonen. Jeg bestemte meg også for at jeg ikke skulle bli en bitch som skulle hevne meg og snakke nedlatende om min ex. Det har vært så mange grunnleggende følelser som fikk en alvorlig rystelse gjennom bruddet. Å bygge et forhold er en ting, men familie, venner og all historie vi har felles gjør det ekstra vondt å skulle legge alt bak seg. Det er mange som kommer i en lojalitetskonflikt, særlig vennene som ønsker å være venner med begge parter. Hos familiene er det naturlig at lojaliteten blir i egen familie, slik er det bare.

I kveld fikk jeg endelig snakket med ham og fortalt ham hvordan jeg har hatt det denne høsten. Jeg møtte ingen medfølelse, men det var heller ikke det viktigste. Han hadde tydeligvis hatt samme sorgreaksjon for lenge siden, men ikke snakket med meg om det – aldri tatt opp ansikt til ansikt hvordan han hadde det. Derfor var han følelsesmessig ferdig, mens jeg er i startfasen – eller mellomfasen. Dette er et bevis på hvor viktig det er å snakke sammen når problemene dukker opp og/eller følelsene kjølner. Går det an å komme seg videre eller er det ingen vei tilbake til det som en gang var?

I kveld kom forløsningen, der vi kunne sitte på hver vår side av bordet ansikt til ansikt. Det var jeg som ba om en prat. For meg var det av største viktighet å få uttrykt mine følelser og tanker etter bruddet. Uten anklage, men med klar tale fortelle hvordan jeg hadde hatt det. Det virket helende på meg og jeg ble forløst fra alt det usagte, de ubesvarte spørsmålene og jeg fikk svar på hvor han sto og har stått i prosessen. Nå er det lettere å gå videre.

Oppi alt dette er det godt å føle på at jeg ikke har sagt eller gjort noe som jeg angrer på og som kan slå tilbake på meg selv. Jeg føler at jeg kan gå rakrygget videre. Forlatt, javel, men hva så? En tung dør har lukket seg – nå er jeg spent på hvilken dør som åpner seg litt lenger der framme.

Å lengte heim

Dette innlegget vart skrive i februar 2017. Eg er for lengst kommen heim, men deler gjerne dei tankane eg hadde den gong. Og ferda held fram….

Bygda mi ein våt romjulsdag i 2017

Korleis kan det ha seg at ei kvinne på 63 lengtar heim? Eit såpass langt liv burde vel vere etablert på ein stad der ein er heime? Men det er ikkje slik – ikkje for meg. Og kanskje heller ikkje for deg?

Når ein lengtar heim – så er det ikkje berre til ein stad, eit hus, ein familie, men kan like gjerne vere ein lengt i tid og rom, til opplevingar, til kjensler, ja, rett og slett å lengte heim til seg sjølv.

Kven er du eigentleg? Har du verkeleg funne deg sjølv – er du nøgd med livet ditt slik det har vore og slik det har blitt?

Alle desse spørsmåla vil eg freiste å finne svar på. Svar slik dei har komme til meg gjennom livet. Men og dei svara eg gjerne vil finne framover – herfrå og heim…

Vil du vere med på reisa mi heim?

Reisa vil ta deg tilbake i tid, men og vere ei skildring av dagane som går når eg no planlegg å flytte tilbake til der eg vaks opp. Etter snart 14 år på Austlandet, flyttar eg tilbake til barndomsheimen min og røtene mine – på Kyrkjebø.

Mange dører skal lukkast etter desse åra – det smerter. Samstundes ser eg fram til å opne nye dører. Nokre som eg kjenner, men også nye dører som eg ikkje veit kva skjuler.

Bli med du som er nyfiken – du som leitar etter noko du ikkje har funne i livet. Kanskje kan vi finne noko saman, noko vi kan dele og bli rikare av både du og eg.

Ver så god og ta plass – ferda startar no.

Læring

Dette innlegget har lagt som kladd i 18 månader. Det er like aktuelt i dag, så no vågar eg å legge det ut. (Innlegget er på bokmål som var naturleg å bruke nett då)

I kveld lærte jeg noe av en ung kvinne. Satt og så på TV. Lørdagskveld og Lindmo. Her kommer Nina Løseth, vårt nye håp i alpint på kvinnesiden. Hun forteller om redsel for det hun driver med,men at hun hadde lært at hun måtte erkjenne redselen. Godta den rett og slett,  for deretter å snu den til sin fordel for seg selv og gjøre den til hennes styrke. Dette hadde ført henne til å bli en av toppene i slalåmbakken på internasjonalt plan.

Jeg satt og fikk gåsehud da jenta sa dette. Hun snakket direkte til meg og jeg kjente at hun hadde lært det jeg fortsatt strever med. Det å snu redsel til noe fordelaktig for meg selv.

Ved å erkjenne, godta det uoverkommelige, kan vi gjøre noe med det. Ta utfordringen, kjenne at det er ikke så farlig likevel, men samtidig gir den pirrende nervøsiteten oss den nerven vi trenger for å yte maksimalt. Dette er allmenngyldig og skjer over alt og i alt vi gjør, om det er som idrettsstjerner som skribenter eller rett og slett å gå til et jobbintervju eller opp til en eksamen.

 

HALLOWEEN

Det er to dagar sidan halloween, ein tradisjon som er nokså ukjend for meg. Det er borna og dei yngre som med stor skremme-iver har trykt denne amerikanske tradisjonen til sitt bryst. Og kva gjer ikkje foreldre og besteforeldre når dei små har lyst til å kle seg ut som hekser og alskens monster? Jau, dei kjøper kostyme, sminke og heslege effektar for at deira små englebarn skal sjå verst mogeleg ut. Men berre denne eine dagen i året.

Kva er eigentleg halloween? Her heime kjenner vi denne markeringa som  allehelgensaften, ein kveld vi skal minnast våre kjære som har gått bort. For meg er det ein kveld der minnene kan komme, gode og mindre gode, tenne eit lys for dei vi saknar og be for deira sjeler, takke for det dei var for oss.

 

Så har dette vare og fine vorte til eit skremselstablå, der dei skjønne små kler seg ut som det verst tenkjelege. Det same gjer dei litt eldre borna og nokre trur dei kan tillate seg å grise til og lage spetakkel langt ut over det akseptable.

Vel er det så farleg det då? Litt uskuldig moro ein kveld i året?

Nei, det er kanskje ikkje det, men eg saknar den vesle tråden tilbake til dei som ikkje er meir, dei som betydde noko for oss, som var viktige i liva våre…. og som truleg ikkje er korkje skrømt eller monster.

Kva skjer så, når ei bestemor ser at dei små gler seg og gjer seg flid med kostymer og skremmande miner? Jau, eg smeltar som smør. Sjølv om eg ikkje er samd i sjølve bodskapen i halloween-feiringa, slik ho er vorta i dag, så klarer eg ikkje å skuffe dei små.

Mine eigne bur ikkje så nær at eg kan glede dei, men eg har fleire små i nabolaget. Eg veit at dei ville komme på døra. Tidlegare har eg gløymt heile feiringa, men i år hugsa eg det. Så hadde det seg slik at eg vart beden bort på middag denne kvelden. Uff, så leit, tenkte eg, men då får eg lage ein vri.

Fatet med all spøkelses-sjokoladen vart delt opp i små pakkar og lagt i ein pose. Posen vart hengt på døra og over hengte eg opp ein plakat med ei helsing til dei små monstera.

Spent kom eg heim og fann at posen var borte. Det var kjekt, for då visste eg at nokon hadde vore der og fått ei lita overrasking i form av knask. Det var mitt vesle knep denne allehelgenskvelden.