Noen ganger føler jeg meg som en språklig kameleon, fra nynorsk til bokmål, via noen saftige dialektord og tilbake igjen i forhold til hvem jeg snakker med.
Jeg lurer noen ganger på hvem jeg er – språklig. Er jeg usikker på meg selv og tør ikke å stå for det språket og den dialekten som egentlig er min? Eller er jeg en kameleon? En som lever seg inn i den situasjonen som utspinner seg foran meg?
Jeg har alltid likt språk og tror jeg har et godt språkøre. Valgte språklinje på gymnaset, som det het den gang, og liker å skrive, dikte, fantasere. Men når fikk jeg tid til å leve det ut? Nei, det ble det ikke tid til gitt. Det er nå den tiden kommer, tiden jeg skal bruke på meg selv og det jeg liker. Derfor kan mine blogginnlegg noen ganger komme på bokmål og andre ganger på nynorsk. Kanskje fordi jeg skriver nettopp til deg fra bokmålsdristriktet den ene gangen og så til deg som bor i ei bygd med nynorske røtter neste gang.
Dialekter er jo så mangfoldige og fantastiske. Hvordan kan noen si at en dialekt er stygg, mens en annen er fasinerende og andre igjen at nettopp den dialekten er så vakker. Jo, klart du kan si det, men alle dialekter har sin sjarm og sitt særpreg. Og om det er stygt eller pent, kommer an på den som lytter og hvilken sosial bakgrunn vedkommende har. Dialektene gjenspeiler menneskene og generasjonene som har bodd i et bestemt område, der spesielle ord har gitt språket særpreg. I gamle dager kunne det være nyanseforskjeller mellom små bygdelag. Et fargerikt språk med mange nyanser – det er jo så spennende.
Derfor syns jeg det er trist at dialektene våre er i ferd med å flate ut. Alle snakker snart likt. Men vi har fortsatt to skriftspråk og jeg kommer nok til å bruke begge og skriver det som faller meg naturlig der og da. Så får jeg fortsette å være en språklig kameleon – enn så lenge.
