Kategori: Flytteprosessen

Forløsning

Nok eit innlegg eg ikkje har våga å legge ut før. No torer eg og trur ikkje nokon vil føle seg krenka av den grunn. Det er berre sanninga om meg og mine kjensler. Det må no tåle dagsens ljos.

Etter en høst med mye smerter og følelsesmessig kaos, kom forløsningen nå i kveld.

Da jeg ble alene etter 14 års samboerskap og det ikke var håp for noen forsoning, måtte jeg begynne å finne håp og overlevelsesknagger for veien videre.

Parallelt med dette fikk jeg etter flere års smerter, endelig hofteoperasjon med totalprotese. Operasjonen skjedde kun en uke etter at jeg fikk sjokket – det at min kjære var i full gang i et nytt forhold. For meg ble dette som et svik da følelsene mine fortsatt var varme og jeg hadde et håp om at vi kunne finne tilbake til hverandre. Sjokket levnet ingen tvil om at noen fortsettelse med ham var totalt ute av bildet.

På sykehuset fikk jeg et sammenbrudd og fikk god oppfølging av helsepersonalet og prest. Omsorg, gode ord, hensynstagen ved å få enerom og mange venner på besøk, gjorde at jeg kom meg gjennom den første uka etter operasjonen. Jeg bestemte meg også for at jeg ikke skulle bli en bitch som skulle hevne meg og snakke nedlatende om min ex. Det har vært så mange grunnleggende følelser som fikk en alvorlig rystelse gjennom bruddet. Å bygge et forhold er en ting, men familie, venner og all historie vi har felles gjør det ekstra vondt å skulle legge alt bak seg. Det er mange som kommer i en lojalitetskonflikt, særlig vennene som ønsker å være venner med begge parter. Hos familiene er det naturlig at lojaliteten blir i egen familie, slik er det bare.

I kveld fikk jeg endelig snakket med ham og fortalt ham hvordan jeg har hatt det denne høsten. Jeg møtte ingen medfølelse, men det var heller ikke det viktigste. Han hadde tydeligvis hatt samme sorgreaksjon for lenge siden, men ikke snakket med meg om det – aldri tatt opp ansikt til ansikt hvordan han hadde det. Derfor var han følelsesmessig ferdig, mens jeg er i startfasen – eller mellomfasen. Dette er et bevis på hvor viktig det er å snakke sammen når problemene dukker opp og/eller følelsene kjølner. Går det an å komme seg videre eller er det ingen vei tilbake til det som en gang var?

I kveld kom forløsningen, der vi kunne sitte på hver vår side av bordet ansikt til ansikt. Det var jeg som ba om en prat. For meg var det av største viktighet å få uttrykt mine følelser og tanker etter bruddet. Uten anklage, men med klar tale fortelle hvordan jeg hadde hatt det. Det virket helende på meg og jeg ble forløst fra alt det usagte, de ubesvarte spørsmålene og jeg fikk svar på hvor han sto og har stått i prosessen. Nå er det lettere å gå videre.

Oppi alt dette er det godt å føle på at jeg ikke har sagt eller gjort noe som jeg angrer på og som kan slå tilbake på meg selv. Jeg føler at jeg kan gå rakrygget videre. Forlatt, javel, men hva så? En tung dør har lukket seg – nå er jeg spent på hvilken dør som åpner seg litt lenger der framme.

Å lengte heim

Dette innlegget vart skrive i februar 2017. Eg er for lengst kommen heim, men deler gjerne dei tankane eg hadde den gong. Og ferda held fram….

Bygda mi ein våt romjulsdag i 2017

Korleis kan det ha seg at ei kvinne på 63 lengtar heim? Eit såpass langt liv burde vel vere etablert på ein stad der ein er heime? Men det er ikkje slik – ikkje for meg. Og kanskje heller ikkje for deg?

Når ein lengtar heim – så er det ikkje berre til ein stad, eit hus, ein familie, men kan like gjerne vere ein lengt i tid og rom, til opplevingar, til kjensler, ja, rett og slett å lengte heim til seg sjølv.

Kven er du eigentleg? Har du verkeleg funne deg sjølv – er du nøgd med livet ditt slik det har vore og slik det har blitt?

Alle desse spørsmåla vil eg freiste å finne svar på. Svar slik dei har komme til meg gjennom livet. Men og dei svara eg gjerne vil finne framover – herfrå og heim…

Vil du vere med på reisa mi heim?

Reisa vil ta deg tilbake i tid, men og vere ei skildring av dagane som går når eg no planlegg å flytte tilbake til der eg vaks opp. Etter snart 14 år på Austlandet, flyttar eg tilbake til barndomsheimen min og røtene mine – på Kyrkjebø.

Mange dører skal lukkast etter desse åra – det smerter. Samstundes ser eg fram til å opne nye dører. Nokre som eg kjenner, men også nye dører som eg ikkje veit kva skjuler.

Bli med du som er nyfiken – du som leitar etter noko du ikkje har funne i livet. Kanskje kan vi finne noko saman, noko vi kan dele og bli rikare av både du og eg.

Ver så god og ta plass – ferda startar no.

SISTE KNEIKA

Når man gjennom mange år lengter etter å komme hjem, så er selve prosessen en stor og vanskelig jobb uansett hvor mye man ønsker det.

Nå er jeg hjemme, men føler meg fortsatt i ingenmannsland. Kalenderen viser 9. juli 2017.

Alt var planlagt i  detaljer, men likevel kommer det overraskelser som man ikke har regnet med. Skapene er fullere enn man trodde til tross for flere runder med kasting og gi-bort-sekker. Alt knuselig tar det dobbelt så lang tid å pakke inn og ned enn man trodde – og alle bildene på veggene…

Oppi alt dette skulle jeg avslutte en 10 år gammel praksis som fotterapeut. Både personlig og jobbmessig var dette en smertefull prosess. Dette hadde vært min identitet på godt og vondt og nå ble båndene kuttet og jeg forsøkte å gjøre det på en best mulig måte. Jeg fikk tatt farvel med så mange som jeg nådde de siste månedene. Hver dag i flere uker var en avskjed. Det var godt å få tatt et ordentlig farvel og takket alle som hadde vært trofaste hos meg, men det var også vondt å bryte båndene til mennesker som jeg har satt så uendelig stor pris på.

Privat ble det mange avskjedsarrangement. Dette minnet meg om at jeg hadde vært ganske aktiv på flere felt også på fritiden. Nære og sterke bånd ble knyttet og jeg fikk et godt nettverk i området. Avskjedene var tunge, sterke, tårevåte, men også fylt med håp om en ny fremtid og gjensyn. Jeg har følt en stor takknemlighet overfor alle de gode, fantastiske menneskene som jeg har fått dele tid og opplevelser med gjennom mine 14 år borte fra mitt kjære Sogn.

Flyttedagen oppsto og flyttebilen kom kl 0800. Jeg var ikke klar!!!!! Hjelp!!! Det vil si at jeg hadde tømt de siste klesskapene litt før midnatt kvelden før og hadde da det meste under kontroll, trodde jeg. Men det er ikke lett å få oversikt over huset som du har bodd i helt fram til D-dagen.

I 2. etasje var det gutta som rådde og her hadde jeg mindre oversikt. De ville ta ansvar selv, noe jeg var glad for. At de ikke hadde den oversikten de trodde, skyldes nok mangel på erfaring. Likevel var det urovekkende at de ikke var ferdige med å pakke da flyttebilen kom. Mannskapet var svært fartsfylt, så jeg hadde min fulle hyre med å vise de hva de skulle ta med og ikke. Jeg flyttet jo ut fra min samboers hus og mye skulle stå igjen til ham.

Prosessen gikk over stokk og stein og plutselig sa de at nå var det fullt i flyttebilen og resten måtte vi ta med selv i våre privatbiler. Jøsses, hvordan skulle vi få plass til alt + hund og katt??? Det var bare å stå på videre og til slutt hadde vi stappfulle biler. Flyttebilen hadde 2 timers forsprang og vi måtte være der for å vise de til rette ved framkomsten etter 50 mil på veien.

Her ble det hverken tid eller krefter igjen til å rydde og gjøre det så noen lunde etter oss. Jeg gjorde så godt jeg kunne mellom alle eskene i 1. etasje, men 2. etasje hadde jeg ikke kontroll på. Den så nok ikke så pen ut. Men nå hadde vi ikke noe valg, vi måtte starte på vår endelige hjemreise.

Turen ble lang, men samtidig kort. Ingen musikk, ingen radio, ingen forstyrrende lyder. Jeg hadde mer enn nok med mitt eget hode, tanker, følelser og det og forstå at dette var den endelige turen hjem.

I vest møtte tykk tåke og silende regn oss. Flyttebilen var kommet og det ble en hasteoperasjon å få alt i hus. Hele kjelleretasjen ble fylt opp fra golv til tak. Det ble en umulighet å få til et system i kaoset også her da flyttefolka tydeligvis jobbet på akkord og hadde knapt nok tid til å si «hade».

Det ble bare å synke ned i sofaen og prøve å la det synke inn at nå var vi hjemme i et komplett kaos. Det ble sendt melding med beklagelse over at huset ikke så bra ut etter oss da vi dro. Intet svar.

Nå har det gått godt og vel 2 uker. Vi har bodd på kjøkkenet og vi begynner å ane konturene av oppussingen. Stuene blir fine, varme og koselige til høsten og vinteren. En del egeninnsats, men ellers har dyktige, lokale håndverkere har sørget for det.

I går kom meldingen om hvor jævlig det så ut etter oss. Akk ja, det var som forventet. Min unnskyldning og beklagelse falt på steingrunn. Ingen forståelse, ingen medfølelse og slik har jeg også opplevd de siste årene. Dermed ble dette det punktum som skulle til for at det siste agget i meg slapp taket. Det har ingen hensikt å rippe opp i hva jeg har gjort og ikke gjort, og heller ikke hva han har gjort og ikke gjort.  Nå er det over og det er en lettelse for meg og sikkert for ham.

En ting kan jeg med hånden på hjertet si: Jeg bærer ikke nag, jeg ønsker ham alt godt og den siste «dritten» jeg la etter meg var real og vaskbar «dritt» og ikke vondt ment.

Nå er jeg klar for neste epoke i mitt liv.

 

ETT STEG VIDERE

Det har allerede gått flere uker og jeg har så vidt kommet meg etter mitt første blogginnlegg. Det tar på å ta det første steget ut i en ny verden, uten sikkerhetsnett, men det er også herlig forløsende. Jeg trengte litt tid på å finne balansen igjen i en travel og kaotisk hverdag.

Det er er likevel godt å kjenne at hverdagene og alt det trivielle, danner grunnlaget for hvert nytt steg jeg tar. At veien framover får skarpere konturer når den bare får en dag til på seg. Hver dag er en gave til å skape noe virkningsfullt og givende for meg selv.

I denne prosessen inngår det mange mennesker; familie, venner, medmennesker, kolleger, forretningsforbindelser, konkurrenter, motstandere. Noen av disse har jeg som mine arketyper, de er disse stemmene i hodet som sier:  Du må ikke gjøre sånn eller tenke slik. De målene du setter deg er ikke gjennomførbare. 

Andre er virkelige mennesker jeg møter i det daglige. Det er så mange positive og vakre mennesker der ute som ønsker meg alt godt, og de skal vite at jeg setter uendelig stor pris på hver og en. Andre kan på ulike måter gir meg en negativ følelse, som igjen får meg til å tenke over hvorfor jeg reagere som jeg gjør. Disse møtene kan til tider være krevende ved at de er fordømmende, irettesettende, bitende eller ha annen negativ innvirkning på meg. Det er da jeg tar opp speilet og spør meg selv: Hva er det denne personen egentlig vil si meg og lære meg?  

For et halvt års tid siden gjorde min samboer det slutt etter 14 år. Dette kom både som et sjokk, men også som noe jeg visste måtte komme. Likevel gjorde det uendelig vondt. Her er vi inne på nok et fenomen i og mellom oss mennesker. Han var klar for å gå videre, mens jeg ikke var klar ennå. Det var mange avhengigheter som nå måtte løses opp. Samtidig skulle jeg snart gjennom en stor operasjon og var ekstra sårbar.

Det er likevel godt å se i etterkant at tiden har gjort noe positivt for meg og med meg fordi jeg bestemte meg for det. Hvis man er innstilt på at prosessen skal føre til en endring til det bedre, er det så mye lettere å komme gjennom forvandlingen. Å ha noen som står en nær, som forstår deg og støtter deg, kan være avgjørende for at en klarer å holde hodet over vannet. Der var jeg heldig som hadde både familie og gode venner som var der for meg hele tiden.

For meg har det virkelig vært en forvandling når jeg skulle heles etter et stort fysisk inngrep. I tillegg har jeg mistet tryggheten i å være i et samboerskap. Jeg må finne meg et nytt sted å bo og bedriften min må avsluttes. Siden jeg er så heldig å ha et hus ved Sognefjorden, kan jeg flytte dit. Når jeg ser på huset med øyner anno 2017, ser jeg at et hus fra 1953 ikke er helt up-to-date. Her trengs det et skikkelig løft for at det skal bli et hus å leve godt og komfortabelt i for en godt voksen kvinne. Dette blir en totaltrenovering for både huset og meg selv.

Endringsprosessen min møter jeg med glede, og jeg våger å si at jeg har forventninger til det som skal komme. Dører lukkes nå – noen hver dag. Det nye trer ut av det ukjente og jeg har valgt å møte framtiden med et åpent og positivt sinn for å ta imot både motgang og medgang. Læreprosessen varer jo hele livet – for den som vil.

På gjensyn 🙂