Det har allerede gått flere uker og jeg har så vidt kommet meg etter mitt første blogginnlegg. Det tar på å ta det første steget ut i en ny verden, uten sikkerhetsnett, men det er også herlig forløsende. Jeg trengte litt tid på å finne balansen igjen i en travel og kaotisk hverdag.
Det er er likevel godt å kjenne at hverdagene og alt det trivielle, danner grunnlaget for hvert nytt steg jeg tar. At veien framover får skarpere konturer når den bare får en dag til på seg. Hver dag er en gave til å skape noe virkningsfullt og givende for meg selv.
I denne prosessen inngår det mange mennesker; familie, venner, medmennesker, kolleger, forretningsforbindelser, konkurrenter, motstandere. Noen av disse har jeg som mine arketyper, de er disse stemmene i hodet som sier: Du må ikke gjøre sånn eller tenke slik. De målene du setter deg er ikke gjennomførbare.
Andre er virkelige mennesker jeg møter i det daglige. Det er så mange positive og vakre mennesker der ute som ønsker meg alt godt, og de skal vite at jeg setter uendelig stor pris på hver og en. Andre kan på ulike måter gir meg en negativ følelse, som igjen får meg til å tenke over hvorfor jeg reagere som jeg gjør. Disse møtene kan til tider være krevende ved at de er fordømmende, irettesettende, bitende eller ha annen negativ innvirkning på meg. Det er da jeg tar opp speilet og spør meg selv: Hva er det denne personen egentlig vil si meg og lære meg?
For et halvt års tid siden gjorde min samboer det slutt etter 14 år. Dette kom både som et sjokk, men også som noe jeg visste måtte komme. Likevel gjorde det uendelig vondt. Her er vi inne på nok et fenomen i og mellom oss mennesker. Han var klar for å gå videre, mens jeg ikke var klar ennå. Det var mange avhengigheter som nå måtte løses opp. Samtidig skulle jeg snart gjennom en stor operasjon og var ekstra sårbar.
Det er likevel godt å se i etterkant at tiden har gjort noe positivt for meg og med meg fordi jeg bestemte meg for det. Hvis man er innstilt på at prosessen skal føre til en endring til det bedre, er det så mye lettere å komme gjennom forvandlingen. Å ha noen som står en nær, som forstår deg og støtter deg, kan være avgjørende for at en klarer å holde hodet over vannet. Der var jeg heldig som hadde både familie og gode venner som var der for meg hele tiden.
For meg har det virkelig vært en forvandling når jeg skulle heles etter et stort fysisk inngrep. I tillegg har jeg mistet tryggheten i å være i et samboerskap. Jeg må finne meg et nytt sted å bo og bedriften min må avsluttes. Siden jeg er så heldig å ha et hus ved Sognefjorden, kan jeg flytte dit. Når jeg ser på huset med øyner anno 2017, ser jeg at et hus fra 1953 ikke er helt up-to-date. Her trengs det et skikkelig løft for at det skal bli et hus å leve godt og komfortabelt i for en godt voksen kvinne. Dette blir en totaltrenovering for både huset og meg selv.
Endringsprosessen min møter jeg med glede, og jeg våger å si at jeg har forventninger til det som skal komme. Dører lukkes nå – noen hver dag. Det nye trer ut av det ukjente og jeg har valgt å møte framtiden med et åpent og positivt sinn for å ta imot både motgang og medgang. Læreprosessen varer jo hele livet – for den som vil.
På gjensyn 🙂
